Aftenposten og Teknisk Museum.

Den andre turen til Oslo med mediaklassen ble like vellykket som den første. Denne gangen var vi først innom Aftenposten hvor vi lekte journalister, før vi dro videre til Teknisk Museum. På Aftenposten ble vi inndelt i ulike redaksjoner, og hver redaksjon skulle finne informasjon om en sak for så å lage artikkel om denne saken og en bra forside for Aftenposten. Vi føyk rundt med hver vår lommepc, som vi hentet og mottok informasjon med, og samlet oss av og til til redaksjonsmøte foran en stor pc skjerm hvor redaktøren i Aftenposten snakket til oss og sendte oss ut på oppdrag. Det kunne bli veldig stressendes til tider, spesielt når flua Radar, som var en journalist i Aftenposten, hele tiden minnet oss på hvor dårlig tid vi hadde. For tid er nok noe journalister har knapt med når de skal rekke å finne ulike nyheter til en deadline. Vi fikk det meste av informasjon servert rett inn på lommepc’ene av enten Radar eller andre som hadde informasjon om saken som for eksempel vitner og venner og familie av pårørende, og når til og med vi synes det var stressendes, kan jeg tenke meg hvordan ekte journalister har det når de må gjøre alt dette arbeidet selv. Et annet problem som oppstod for de fleste redaksjonene var det å følge ”Vær varsom plakaten.” Når jeg fikk en telefon fra et vitne og fikk navnet på en sentral brikke i saken tenkte jeg med en gang ”Yes. Navnet på personen, dette er bra!” men den gang ei. Å publisere fult navn i en rimelig tragisk artikkel som denne er ikke bra, for som damen som tok hånd om oss da vi kom på besøk sa; Det er ikke sikkert personen har lyst til å bli kjendis på denne måten. Hun sa også at man stod ovenfor en del etiske spørsmål som journalist, og at man måtte være forsiktig med hva man la på trykk. Jeg og Siri støtet også på et liknende problem senere da vi skulle finne ut utfallet av hele saken, altså hvordan det hadde gått med hovedpersonen, og da valgte vi å ringe vennene hans. Da fikk vi beskjed fra Aftenpostens redaktør at det ikke var særlig bra å ringe vennene hans på 12-13 år, som hadde vært igjennom mye den dagen og hadde en venn på sykehuset, og som for alt vi viste, kunne være død. Vi tenkte jo at det var de som satt med mest informasjon, og tenkte ikke over det i det hele tatt. Men det er sånn man må tenke over som journalist, selv om man er under press, så det kommer vi til å tenke på neste gang vi står ovenfor liknende problemstilling. Når det kom til forside på avisen valgte vi å vinkle det på det vi mente fortjente mest oppmerksomhet i denne saken, altså den lille gutten som ble skadet. Men vi vurderte å velge den forsiden hvor det kom fram hvem han hadde blitt reddet av, nemmelig en gammel fotballstjerne. Da måtte vi tenke tilbake på hva JaO hadde sagt om hva leserne ville ha, og gå inn i oss selv og tenke hva vi ville ha lest. Saken vinklet på denne måten ble mer sladder, noe som ikke passer i Aftenposten, så vi slo den tanken fort fra oss. Det viste seg å ikke være så innmari farlig hva vi puttet på forsiden, i og med at 90 % av Aftenpostens lesere er abonnenter. Det vil si at hva som står på forsiden av avisen hver dag ikke har noe særlig betydning på hvor mange aviser som blir solgt, som det er med VG og Dagbladet. Artikkelen falt på plass, forsiden falt på plass, og vi falt til slutt på plass vi også, på Mc Donalds for å spise lunsj.

På Teknisk Museum fikk vi også testet oss i å hente og motta informasjon, men også i å diskutere og samarbeide både med motpart og medpart. De samme gruppene som på Aftenposten skulle være ulike deler av verden, og det skulle velges en president i hver del. Et skip som var bygget i samarbeid med alle de 4 delene av verden skulle forske på klimaendringene som verden plutselig stod ovenfor, og løse problemet. Som president for min verdensdel måtte jeg kjempe for egne og min verdensdel interesser, samtidig som jeg måtte handle for hele verdens beste og i tilegg passe på at de som var om bord på skipet var trygge. Jeg måtte også være obs på de andre presidentenes valg når vi stod ovenfor ulike valg, fordi alle de 3 andre presidentene valgte sine egne interesser ovenfor hele verdens av og til, og det måtte bli avslørt. Takket være min gruppe bak veggen, som jeg kommuniserte med via chat, mail og pratelinje, ble det meste av jukset avslørt. Jeg merket at det ikke var like lett å samarbeide med de 3 gruppene når alle hadde ulike meninger og tanker om alt mulig, men lærte mye av det. Videre i livet kommer vi nok til å støte på mange som ikke har de samme meningene som oss, og da er det bra å ha lært seg å diskutere litt og komme med gode argumenter for det man tror på. På en eller annen måte klarte vi å redde verden med valgene våres, men det hadde ikke gått uten at alle gruppene hadde gjort jobben sin bra og kommet frem til en felles løsning som ivaretok alles interesser.

Alt i alt en veldig morsom og lærerik dag. Gleder meg til den tredje osloturen, når den tid kommer.